Reiseblogg fra Travellerspoint

Nicaragua og siste dagene i Costa Rica

Trist avskjed og det hele..

sunny

Etter en del oppstyr og tull i vertsfamiliehuset fant jeg og 2 venner av meg plutselig ut at vi skulle være litt spontane. Jeg visste at jeg bare hadde et par dager igjen før min hjemreise, og jeg hadde virkelig lyst til å se noe av Nicaragua også. Vi samlet sammen noen saker i sekkene våre og dagen derpå var jentene av gårde på tur: Theresa, Nessa og meg. Vi stod opp kl.04.00 for å nå den første bussen som gikk til Liberia. Kaldt var det, men vi var full av spenning på hva turen ville bringe.

Det må bare nevnes at grensen til Nicaragua er noe helt annet enn grensen til Panama. Det gikk så mye fortere både på vei inn og ut av landet. Den eneste forskjellen var vel den masete flokken vi ble omringet av når vi kom ut fra grenseområdet. Taxe, taxi, TAXI var det eneste jeg kunne høre, og mennene stod seriøst i en ring rundt oss med hundre forskjellige tilbud om skyhøye priser. Vi endte opp med å ta en taxi siden det ikke var mulig å ta en buss direkte til Granada, og vi var en smule desorganisert. Granada er en nydelig by med flotte bygninger, en park, og alt ligger veldig sentralt. Vi bodde på Hostel Oasis Granada, og det er absolutt noe å anbefale for dem som skal dit.
P1010095

P1010095

Mens vi var i Nicaragua dro vi på båttur rundt de mange øyene i Granada. Grunnen til at det er så mange øyer er at vulkanen i området hadde et utbrudd for lenge siden hvor landområdet ble delt i mange biter. På turen var vi innom en apeøy, en plass hvor pirater hadde hatt tilholdssted før i tiden, og til sist, et badestopp hvor alle måtte hoppe planken.. Ikke gale å bade i ferskvann skal jeg si. På denne øyturen dro vi sammen med Emely og James, 2 engelskmenn vi hadde blitt kjent med dagen før på restauranten vi spiste på. Det var bursdagen til Emely så derfor bestemte vi oss for å gå ut sammen om kvelden og feire med dem. Utelivet var ikke så veldig livlig på en torsdag men vi hadde det koselig. Tilbake på hostelet kl.02.00 hadde vakten sovnet og vi måtte smelle på døren i rundt ti minutter for å få sløvingen til å våkne.
P1010032

P1010032


P1010037

P1010037


P1010072

P1010072

Fredagen var det siste dagen vår i Nicaragua og da bestemte vi oss for å dra til vulkanen Mombacha. Vi kom i kontakt med en turopperatør som virkelig gikk inn i rollen for å underholde oss. Hun forsvant et lite øyeblikk og var deretter tilbake med en praktfull grønn kjole og lik øyenskygge opp til brynene. Vi trodde dette var noe hun brukte når hun skulle servere i kafeen sin, men det var det neimen ikke. Plutselig sier hun: og nå skal jeg synge en sang for dere. Der fyrer hun løs i sitt kostyme en opera aktig sang om byen Granada med håndbevegelser og det hele. Ikke lenge etter kom bilen som skulle ta oss til vulkanen og da hoppet hun like så godt inn i bilen med oss. På den korte kjøretimen fikk vi hele historien til Granada på løpende bånd og et par tørre spøker på gebrokkent engelsk også. En god latter fikk vi oss i hvert fall, og enda bedre ble det når vi ikke ble hentet etter turen vår. Det vil si at hele dette oppstyret ble gitt gratis til oss, og vi endte turen med å heike med en gruppe turister fra Canada som også hadde vært på vulkanen.
P1010118

P1010118


P1010134

P1010134

Avreisedagen sjekket vi ut av hostelet og gikk for å finne busstoppet tilbake til grensen. Vi måtte krysse hele markedet i byen som var fult av folk, frukt, sykler, boder, og det meste du kan tenke deg. Når vi fant bussen vår måtte vi selvfølgelig vente en time før den skulle gå. I mellomtiden satt vi der og prøvde å få tiden til å gå, mens fult av damer og menn kom inn på bussen i tur og orden med refrescos, tyggis, kjeks, nøtter og alt mulig annet. Det var ikke mye fred og få, og det var virkelig hektisk rundt dette markedet. I tillegg var prisene utrolig lave, for Nicaragua er et av de fattigste landene i sentral Amerika. Jeg ser tydelig forskjellene fra Costa Rica, for her er det mye mer tigging etter penger og jeg så mer av folk som lå på gaten eller folk som rett og slett så veldig sliten ut. Jeg skulle ønske jeg fikk sett mer av dette interessante landet, men det kan jo hende det kommer en dag siden.
P1010012

P1010012

Tilbake i Puntarenas var det blitt kveld og jeg skulle ut en siste kveld med mine gode venner. Vi dro til Arenas, vårt vanlige sted og jeg bestilte det som skulle bli mine siste Imperial(øl), for en stund. Det ble mye dansing og vi hadde en utrolig flott avslutning på tiden min i Puntarenas. Dagen etterpå våknet jeg med veldig liten lyst til å pakke kofferten min. Jeg brukte mer eller mindre 5 timer på å ferdigstille den med et par pauser hvor det kom et par tårer trillende også. Det er jo rart når man har vært borte så lenge og plutselig skulle vende hjemover igjen. Jeg tok et par telefoner til de personene jeg følte jeg måtte si ordentlig hadet til før Ine og Henry kom og plukket meg opp med taxi utenfor huset.

Jeg har vært 4 måneder i huset til Shirley og Rosita og man skulle jo ha trodd at man blir godt knyttet til familien sin over så lang tid. Det var en tåreløs avskjed utenfor huset, og jeg var egentlig bare glad for å komme meg vekk derfra. Noe jeg synes er utrolig dumt med vertsfamilier i Costa Rica er at det for mange bare dreier seg om business. Selvfølgelig er det jo mange av familiene som er glade i volunterene sine og prøver å bli kjent med kulturen deres, men min familie var mer eller mindre bare ute etter pengene. Når jeg pakket kofferten min stod Rosita i døråpningen og ventet på at jeg skulle legge fra meg noe som jeg ikke ville ta med hjem. Hun tok i mot alt mulig uansett om det var ødelagt, fult av klorflekker eller ikke. Hun passet på at ingenting ble kastet uten at hun fikk det med seg, og jeg føler det er en veldig rar måte å oppføre seg på. I tillegg maste de som en gal etter de siste pengene selv om jeg nesten ikke hadde vært i huset hele uken. Jeg må nesten si at jeg fikk bedre kontakt med min første vertsfamilie hvor jeg bare var 2 uker.

Jeg gikk en siste gang på den vanlige kiosken ved stranden med Ine og Henry før de fulgte meg til busstoppet og tok farvel. Det var veldig trist, og når bussen forlot stasjonen så jeg sakte men sikkert Puntarenas forsvinne ut av synsvidde. Jeg ankom huset til Ada hvor jeg skulle overnatte siden flyet skulle gå tidlig om morningen neste dag. Jeg fikk en god varm dusj, en utrolig behagelig seng, og godt selskap i Ada(min andre mamma i Costa Rica). ☺
Ada og meg nyter livet!

Ada og meg nyter livet!

Nå er de 5 månedene mine i Costa Rica over og jeg sitter på flyplassen i Mexico og venter på neste fly til Amsterdam. Reisen hjem er lang, tiden går sakte, jeg er en smule forkjølet, og jeg føler meg ganske tom innvendig. Hjemme venter familie og venner som jeg gleder meg mye til å se igjen. I tillegg snør det i Bergen, så nå må jeg grave langt i klesskapet og finne den varme kåpen min. Jeg har lært så utrolig mye på denne reisen og det er noe jeg vil ta med meg videre i livet. Jeg har blitt skikkelig forelsket for første gang, jeg har blitt såret, jeg har sett den flotteste stjernehimmel i manns minne, jeg har sett utrolig mange flotte steder, og sist men ikke minst, jeg har fått venner for livet!

Skrevet av malin1990 16:59 Arkivert i Costa Rica

Send via e-postFacebookStumbleUponRedditDel.icio.usIloho

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Du må være medlem av Travellerspoint for å reagere på denne reiseblogg.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint